Jordgulvet var kaldt om natten. Hytta de tre barna sov i hadde tidligere huset fire geiter. Nå var det de som bodde der.
Barna hadde ingen dør å låse. Ofte la de seg sultne. Helt siden foreldrene døde, hadde hverdagen stort sett handlet om å lete etter mat.
SOS-barnebyers sosialarbeidere i dette afrikanske landet ønsket å tilby dem en plass i en barneby. De så at barna levde under uverdige forhold.
Sosialarbeiderne anbefalte derfor at barna skulle få plass i en barneby.
Slik jeg husker det, ble barnas situasjon diskutert mellom programavdelingen i SOS-barnebyer Norge og den lokale ledelsen i det afrikanske landet. Konklusjonen ble at barna ble boende i jordhytta.
De ble ikke ansett som sårbare nok til å få plass i en barneby. De hadde dessuten en slektning i nærheten som fulgte dem opp sporadisk.
Skrevet av Morten Ødegaard
Download English version in PDF format
– Min bakgrunn er fra flere byråer og humanitære organisasjoner som Røde Kors, Norsk Folkehjelp og SOS-barnebyer. Jeg var ansatt i SOS-barnebyer i 14 år og har gjennomført produksjonsreiser til barnebyer og programmer i en rekke land verden over. Jeg har jobbet tett på barn, familier og ansatte, og fulgt flere av barna fra de var små til de i dag er voksne. De senere årene har jeg også arbeidet som frilans innholdsprodusent og historieforteller for flere land i SOS Children’s Villages International.
Denne artikkelen er skrevet i forbindelse med debatten om SOS-barnebyer Norges ønske om å fase ut barnebyene, melde seg ut av SOS Children’s Villages International og skifte navn.
Maktbalanse og økonomi vs. barnets beste
Det er selvfølgelig vanskelig for oss med våre nordiske briller å fullt ut forstå hvordan storfamilier fungerer i ulike afrikanske samfunn. Lokale normer, tradisjoner og kulturer kan være fjernt fra vår egen oppvekst og livsstil. Afrikanske samfunn er også svært forskjellige, og praksis kan variere betydelig mellom by og landsbygd, fra land til land og mellom ulike folkegrupper.
Men når erfarne lokale sosialarbeidere reagerer kraftig på enkelte barns situasjon, og avgjørelsene blir tatt – mot sosialarbeidernes anbefalinger – av ledelsen i respektive land i samarbeid med SOS Norges programavdeling, tegner det et bilde av noe vi bør være oppmerksomme på: I noen tilfeller handler realiteten mer om maktbalanse, bistandspolitikk og økonomi enn om hva som faktisk er barnets beste.
–Vi opplever at giverland indirekte påvirker hvordan programmene utvikles.
Et annet sted i Afrika
Noen år tidligere, i et annet afrikansk land arbeidet en 13 år gammel jente på et jorde, med sin tre år gamle lillesøster på ryggen. En av naboene omtalte henne som onkelens slave. Den lille søsteren var tydelig underernært. Foreldrene deres var døde, og onkelen de nå bodde hos hadde stor nytte av niesen som arbeidskraft.
Andre naboer var bekymret. De fryktet at eldstejenta, som nå var kommet i puberteten, kunne bli giftet bort, og at lillesøsteren ville bli overlatt til seg selv. En organisasjon som arbeidet med å styrke familier i området fikk høre om jentene og tok kontakt med SOS-barnebyer.
Etter mye overtalelse fikk jentene etter hvert lov av onkelen sin til å flytte inn i nærmeste barneby. Mens 13-åringen opplevde sin aller første skoledag, fikk lillesøsteren behandling for sår og underernæring.
Illustrert av KI
Barn bor i en barneby av en grunn
Barn kommer ikke til en barneby uten en alvorlig grunn. Dersom de gjør det uten at behovet er reelt, er det noe som svikter i det lokale inntakssystemet. På mine reiser kan jeg ikke huske å ha møtt barn som ikke burde ha vært der.
I barnebyene har jeg møtt foreldreløse barn med funksjonsnedsettelser som tidligere levde som tiggere, barn som vokste opp med ekstrem vold og bar på både psykiske og fysiske sår, barn som måtte skjule ansiktet med skjerf når det ble tatt bilder eller filmet fordi de fryktet å bli gjenkjent av eldre gjengmedlemmer, og unge jenter som hadde vært utsatt for trafficking.
Eksemplene er mange. Felles for dem er at de manglet trygge alternativer, og at oppveksten i barnebyen bidro til å forme dem til tryggere unge voksne.
– Ikke alle barn anbefales tilbakeført til familien. For noen barn vil det fortsatt være behov for alternativ omsorg. Derfor mener jeg at SOS-modellen fortsatt vil være nødvendig.
Det er vanskelig å se for seg at barn med dype traumer kan reintegreres trygt i nabolagene de kom fra. Det er heller ikke gitt at tilbakeføring til familie eller storfamilie oppleves som en forbedring. I noen tilfeller kan det være direkte skadelig.
Dersom tilbakeføring fremstilles som uproblematisk, kan det skyldes at mindre sårbare barn har bodd i barnebyene – eller at virkeligheten er mer sammensatt enn resultatene som presenteres.
Gode storfamilier finnes ikke overalt
Argumentet til landdirektøren i SOS-barnebyer Nigeria om storfamilien som et trygt sikkerhetsnett gjelder ikke overalt. I mange land er familie spredt over store geografiske områder, eller består av mer fjerne og inngiftede relasjoner med svake bånd. Urbanisering og migrasjon har dessuten svekket mange av de tradisjonelle strukturene.
Slektsplassering kan fungere godt for noen. Men det er ikke nødvendigvis det samme som trygg omsorg. Når familiebåndene er svake og husholdningene lever under press, kan nyankomne barn bli prioritert lavt i familien. Konsekvensene kan være avbrutt skolegang, tidlige ekteskap eller en hverdag der barnet i stor grad fungerer som arbeidskraft.
Selv om SOS-barnebyer i Nigeria er positive til utfasing av barnebyene, vet vi fortsatt lite om hvilke konsekvenser slike endringer får på lang sikt. Barn som bor spredt over store avstander kan være krevende å følge opp, og konsekvensene av god eller dårlig omsorg blir ofte først synlige når barna er voksne.
– Mange unge forteller at familiene ønsker å ha dem hos seg så lenge de mottar støtte fra SOS. Når støtten opphører, endrer situasjonen seg.
Illustrert av KI
Når barns fremtid settes på spill
Det er lett å være enig i at midler bør spres bredt dersom målet er å nå ut til flest mulig barn. Men målet kan ikke bare handle om rekkevidde. Det må handle om å hjelpe barn på best mulig måte, ut fra hva som er best for hvert enkelt barn. Mange mener derfor at utfasing av barnebyene er å gamble med barnas fremtid. Her er noen av bekymringene:
- Fosteromsorg i utviklingsland kan være sårbart, særlig der oppfølgingen fra myndigheter og organisasjoner er begrenset. Også i Norge har forskere ved Nordlandsforskning pekt på betydelige svakheter i tilsynet med fosterhjem.
- Økonomiske forhold kan påvirke hvorfor familier tar imot fosterbarn, særlig i områder der mange lever i fattigdom. I enkelte områder blir unge gutter foretrukket fordi de også kan bidra med arbeid i jordbruk og dyrehold.
- Forskning viser at barn i fosteromsorg har betydelig høyere risiko for psykiske, sosiale og utviklingsmessige utfordringer, særlig når de har opplevd omsorgssvikt og flere omsorgsskifter.
- Søsken blir ofte plassert i ulike fosterhjem, selv om søskenrelasjoner kan være noe av det mest stabile barna har igjen.
- Overgrep og omsorgssvikt i fosterhjem er ofte underrapportert og vanskelig å avdekke tidlig.
– Når oppfølgingen blir mindre tett, øker også risikoen for svikt i beskyttelsen av barna.
Samtidig viser studier at stabilitet og godt støttede fosterfamilier – slik det er i barnebyene – kan redusere mange av disse risikoene. Dette gjenspeiler seg i barnebyenes gode resultater.
Omsorg går i arv
At barn bør få vokse opp i egen familie dersom det er mulig, er det vel ingen som er uenig i. Men realiteten er at mange barn ikke kan det. Da er barnebyene et godt dokumentert, vel utprøvd og vellykket alternativ. Resultatene er oppsiktsvekkende, og for unge voksne har det banet vei for gode liv i generasjoner.
– God omsorg over tid skaper stabile voksne. Det er det viktigste resultatet vi ser.»
Hvordan det gikk med søsknene i jordhytta vet jeg ikke, men jeg så bilder og video av 13-åringen og lillesøsteren etter noen år i barnebyen. De var knapt til å kjenne igjen. Runde i kinnene, med trygge smil. Eldstejenta hadde bestemt seg for å studere medisin. Lillesøsteren sang en sang for fotografen. For første gang så fremtiden lys ut.
– Barnebyene har blitt barnas hjem. Det er der de har fått omsorg, trygghet og beskyttelse.
At barnebyene er dyre i drift er det ingen tvil om. God og stabil omsorg over tid koster, uavhengig av hvordan den praktiske utformingen ser ut.
Godt drevne barnebyer er en solid investering i fremtiden. For vi vet at god omsorg går i arv.
Illustrert av KI
Relaterte artikler
True North Studio
Derfor kan overgrep oppdages raskere i en barneby
Det finnes ingen omsorgsform uten risiko. Spørsmålet er hvor raskt overgrep oppdages – og hva som skjer når de gjør det. Erfaringer fra barnebyer viser hvorfor struktur, nærhet og faglig oppfølging kan være avgjørende.
Panorama Nyheter
Hvem er SOS-barnebyer til for nå?
SOS-barnebyers kursendring handler ikke bare om strategi. Den handler om identitet, prioriteringer og hvilke barn organisasjonen skal være til for.
Panorama Nyheter
SOS-barnebyer utfordrer hva som er barnets beste
Når bistand i økende grad måles i volum og effektivitet, risikerer vi å miste blikket for barna som trenger oss aller mest. I omleggingen av SOS-barnebyers arbeid reises flere grunnleggende spørsmål.
Panorama Nyheter
Styreleder «urolig» etter SOS-bruddet
– Giverne ga til SOS-barnebyer fordi de trodde på en spesifikk, langsiktig forpliktelse til at barn skal få leve trygge liv, sier Domenico Parisi, styreleder i SOS Children´s Villages International, til Panorama.
True North Studio er et kreativt studio som arbeider med historiefortelling og visuell kommunikasjon. Vi er opptatt av mennesker, steder og spørsmål som former verden rundt oss. Gjennom film, foto og tekst utforsker vi historier om livserfaringer, samfunn og sosial endring.
Vi tar oppdrag for både organisasjoner og bedrifter, samtidig som vi løfter frem temaer og problemstillinger vi mener det er viktig å belyse.
Built with Shorthand