De var rød-gule, såre og brune i kantene. Brennmerkene på armen til lille Ana*. Dette kunne ikke være merker hun hadde hatt med seg hjemmefra. De måtte ha oppstått i barnebyen.
Det nye hjemmet skulle være den trygge havnen Ana* og søstrene kom til etter dramatiske år hjemme hos moren og faren. I likhet med store deler av befolkningen i dette landet*, bar foreldrene på psykologiske sår etter flere år med krig. De små jentene hadde blitt svært dårlig behandlet hjemme. Nå skulle barna endelig få trygghet og stabilitet i barnebyen.
Den nye «mammaen» i Anas* hus var selv ny i barnebyen. Hun hadde gitt et godt inntrykk på intervjuet til stillingen som fostermor, og referansene hennes var i orden.
Men det gikk ikke lang tid før hun begynte å avstraffe barna ved å brenne dem med sigaretter.
*Navn og lokasjon i saken er endret av hensyn til personvern.
Skrevet av Morten Ødegaard
Download English version in PDF format
– Min bakgrunn er fra flere byråer og humanitære organisasjoner som Røde Kors, Norsk Folkehjelp og SOS-barnebyer. Jeg var ansatt i SOS-barnebyer i 14 år og har gjennomført produksjonsreiser til barnebyer og programmer i en rekke land verden over. Jeg har jobbet tett på barn, familier og ansatte, og fulgt flere av barna fra de var små til de i dag er voksne. De senere årene har jeg også arbeidet som frilans innholdsprodusent og historieforteller for flere land i SOS Children’s Villages International.
Denne artikkelen er skrevet i forbindelse med debatten om SOS-barnebyer Norges ønske om å fase ut barnebyene, melde seg ut av SOS Children’s Villages International og skifte navn.
Overgrep kan skje overalt
Overgrep og mishandling kan skje overalt – i idrettslag, i familier, i fosterfamilier og i organisasjoner. De kan variere fra mindre alvorlige til svært alvorlige handlinger, og forvarslene kan være utydelige eller nærmest umulige å oppdage.
Ofte er overgriperen en person barnet stoler på eller er avhengig av. Er det i tillegg en som ofte er snill, kan det bli ekstra vanskelig for barnet å forstå det som skjer, og det kan ta lang tid før det fortelles om eller oppdages.
Anas fostermor ble erstattet
Ana* var ikke ukjent med dårlig behandling hjemmefra, og den nye «mammaen» var heller ikke bare slem. Derfor var det forståelig at Ana* skjulte mishandlingen. Likevel ble det raskt oppdaget. Hvem som så det først, vet jeg ikke – om det var sykepleieren, sosialarbeideren, psykologen, en av de andre fostermødrene eller et av barna i barnebyen.
At hun til slutt fortalte det til meg, var heller ikke tilfeldig. Jeg kjente henne godt etter mange møter og samtaler gjennom flere år. Likevel var det først senere – lenge etter at hun hadde flyttet ut av barnebyen, på en biltur der vi begge delte fra egne liv – at hun fortalte hva som hadde skjedd.
– Hun mistet jobben med en gang det ble oppdaget. Kort tid etter fikk jeg en ny fostermor. Hun er fortsatt moren min.
Foto Omar Ramadan og Bethany Beck, Unsplash. Sketched by ChatGPT.
Vold og overgrep bør oppdages tidlig
Både forskning og erfaring viser at jo raskere vold oppdages og stanses, og barnet får trygghet og oppfølging, desto mindre er risikoen for alvorlig skade. Tidlig avdekking er nødvendig, men ikke tilstrekkelig uten oppfølging.
I en barneby er det strukturer som kan bidra til at slike forhold oppdages og håndteres tidlig, blant annet gjennom et faglig støtteapparat rundt barna. For Ana* kan den raske avdekkingen ha vært avgjørende.
Fire brødre ble mishandlet i ulike fosterhjem
Et annet sted i verden, omtrent på samme tid som Ana* fikk en ny fostermor i barnebyen, klatret fire brødre ut gjennom en luke i taket på hjemmet sitt. Den voldelige faren hadde tatt sitt eget liv. Moren hadde låst barna inne i huset og stukket av med en nabo. Guttene oppsøkte politiet og fortalte hva som var hendt. Deretter ble de plassert i hvert sitt fosterhjem, spredt rundt i landet.
De hadde erfaring fra flere ulike fosterhjem da jeg møtte dem samlet i barnebyen. Der bodde de nå i samme familie.
Da de så kameraet mitt og forsto at jeg samlet historier fra barnebyene, fikk de lyst til å fortelle. De ansatte vurderte at de to eldste guttene, på 15 og 17 år, kunne ha godt av å dele det de hadde opplevd.
Illustrasjonsfoto Kevin Luke, Unsplash, sketched by ChatGPT
Godt for mange barn å fortelle
Det å fortelle om en vanskelig fortid kan ha god psykologisk verdi, så lenge det foregår på en trygg og støttende måte. Gjennom tidligere samtaler med sosialarbeiderne i barnebyen var guttene allerede vant med å fortelle. Likevel ble intervjuet gjort av en sosialarbeider som kjente dem godt, fordi hun mente guttene kunne sitte inne med erfaringer de ennå ikke hadde delt. Mens kameraet gikk, ventet jeg utenfor.
Det de to brødrene fortalte om fra sine ulike fosterhjem gir meg fortsatt klump i halsen når jeg tenker på det i dag.
Sosialarbeideren hadde rett. Dette var opplevelser ingen av dem hadde fortalt om tidligere.
I tilsynsrapportene fra det statlige barnevernet stod det at brødrene savnet hverandre. Derfor ble det vurdert at de ville ha godt av å bo sammen i en barneby. Hva de faktisk hadde opplevd i de ulike fosterhjemmene, kom først frem lenge etterpå, da relasjoner og tillit var bygget over tid.
Historien deres viser hvor vanskelig det kan være for tilsynsordninger å fange opp overgrep når barn ikke tør å fortelle, eller ikke har tillit til dem de skal snakke med.
Guttenes historie ble aldri fortalt
Opptakene av brødrenes historie ble aldri vist. Slik jeg forsto det den gangen, var det bekymring for hvordan det de fortalte kunne bli oppfattet, og hvilke konsekvenser det kunne få for samarbeidet mellom aktørene.
Dette handlet ikke om forhold i barnebyen, men om utfordringer knyttet til oppfølgingen av fosterhjem utenfor.
Slike dilemmaer kan oppstå i møte mellom organisasjoner og offentlige systemer, særlig der oppfølgingen av fosterfamilier er begrenset, og der kritikk av systemet kan få konsekvenser for videre samarbeid.
Illustrasjonsfoto Morten Ødegaard, Sketched by ChatGPT
Fosterfamilier står ofte alene
Selv om svært mange fosterfamilier er gode familier som ønsker barna det aller beste, vet vi at fosteromsorg i lavinntektsland ofte er krevende.
Når fosterfamilier lever under økonomisk press, kan ansvaret for enda et barn bli en stor belastning over tid. Samtidig kan økonomiske støtteordninger knyttet til fosteromsorg i noen tilfeller føre til at motivasjonen for å ta imot barn ikke først og fremst handler om omsorg.
En enkeltstående fosterfamilie vil ofte mangle det støtteapparatet som finnes i en barneby. Å stå alene med barn som bærer på traumer kan bli svært krevende, og i mange tilfeller fører det til at barna flytter fra fosterhjem til fosterhjem.
Utfordringer finnes også i Norge
Ifølge forskning.no rapporteres det om bruk av tvang i norske fosterhjem, der barn kan bli holdt fast, sperret inne og overvåket. Forskningen peker også på at fosterforeldre kan ha ulike forståelser av hva de har lov til.
Nordlandsforskning forteller om betydelige svakheter i de eksisterende tilsynssystemene for fosterhjem i Norge.
Å fase ut barnebyene til fordel for spredte fosterhjem og tilbakeføring til biologisk familie er derfor et valg som krever langt større varsomhet enn debatten ofte gir inntrykk av.
Et fellesskap rundt barna
En barneby er et fellesskap, litt som et borettslag med felles interesser. Fostermoren bor i umiddelbar nærhet til andre fosterforeldre. Samtidig finnes det et faglig apparat av sosialarbeidere, psykologer og ledelse som følger barna tett. Veiledning og oppfølging er en del av strukturen, ikke noe som kobles på ved krise.
Dersom en voksen ikke mestrer oppgaven, kan det gripes inn raskt uten at barnet mister hjemmet sitt. Hjemmet tilhører barna. Det gir en stabilitet som kan være avgjørende for barn som allerede har opplevd brudd.
Photo by Orlando Allo on Unsplash. Sketched by ChatGPT.
Barnebyen er barnas hjem
Før brødrene kom til barnebyen, hadde de flyttet fra venner, skole og nærmiljø flere ganger. I barnebyen ble det annerledes.
Da Anas* fostermor ble sagt opp og flyttet ut, ble Ana* og søstrene boende i huset sitt. Slik er regelen i barnebyene: Det er barna som blir boende, ikke de voksne.
På den måten mister de ikke venner, skole og kontaktnett dersom de skulle miste en omsorgsperson.
Samtidig gir stabiliteten noe mer: relasjoner som varer. Når barn bor lenge samme sted, med flere trygge voksne rundt seg, får de tid til å bygge tillit. Det er ofte en forutsetning for å klare å fortelle om det aller vanskeligste.
Dette står i kontrast til vanlige fosterhjem, hvor mange barn opplever å måtte flytte – og miste venner, skole og nærmiljø – flere ganger.
En mulighet til å lykkes
Jeg vet ikke hvordan det har gått med brødrene. Det var ikke mulig å følge opp historien. Men jeg velger å tro at barnebyen ga dem en mulighet til å lykkes videre i livet.
Ana* kjenner jeg godt. Etter at hun ble uteksaminert ved universitetet, giftet hun seg. I dag lever hun et godt liv. Fostermor nummer to er fortsatt moren hennes, selv om det er mange år siden hun flyttet ut av barnebyen. Søstrene hennes har også klart seg godt.
Ingen omsorgsform uten risiko
Det finnes ingen omsorgsform uten risiko. Spørsmålet er derfor ikke om overgrep kan skje, men hvor raskt de oppdages, hvor alvorlig de tas, og hvilke systemer som er bygget for å gripe inn.
Hvor alvorlige konsekvensene blir, avhenger nettopp av dette.
Når det først skjer, må barnet møtes av mer enn gode intensjoner.
*Navn og lokasjon i saken er endret av hensyn til personvern.
Relaterte artikler
True North Studio
SOS-barnebyer Norge gambler med barnas fremtid
Å legge ned barnebyer før alternative omsorgsløsninger faktisk fungerer, er ikke en reform. Det er å gamble med fremtiden til barn som allerede har mistet alt.
Panorama Nyheter
Hvem er SOS-barnebyer til for nå?
SOS-barnebyers kursendring handler ikke bare om strategi. Den handler om identitet, prioriteringer og hvilke barn organisasjonen skal være til for.
Panorama Nyheter
SOS-barnebyer utfordrer hva som er barnets beste
Når bistand i økende grad måles i volum og effektivitet, risikerer vi å miste blikket for barna som trenger oss aller mest. I omleggingen av SOS-barnebyers arbeid reises flere grunnleggende spørsmål.
Panorama Nyheter
Styreleder «urolig» etter SOS-bruddet
– Giverne ga til SOS-barnebyer fordi de trodde på en spesifikk, langsiktig forpliktelse til at barn skal få leve trygge liv, sier Domenico Parisi, styreleder i SOS Children´s Villages International, til Panorama.
True North Studio er et kreativt studio som arbeider med historiefortelling og visuell kommunikasjon. Vi er opptatt av mennesker, steder og spørsmål som former verden rundt oss. Gjennom film, foto og tekst utforsker vi historier om livserfaringer, samfunn og sosial endring.
Vi tar oppdrag for både organisasjoner og bedrifter, samtidig som vi løfter frem temaer og problemstillinger vi mener det er viktig å belyse.
Built with Shorthand